En av mine irske favoritter er klosterøya Skellig Michael som jeg skriver om i boken Irland. En keltisk reise

Her følger et lite utdrag fra boken:

«600 trinn

Jeg bestemmer meg for å skape meg om til en igle. Offeret er en mann. Jeg klistrer meg til ham og borer øynene inn i støvelhælene hans. Det er uvisst om han merker at han blir forfulgt. Når han stopper, stopper jeg. Det er ikke så mistenkelig, sier jeg til meg selv, det er jo ikke naturlig å passere hverandre her med mindre man må. Trinnene er ujevne, noen steder rugger de på seg. Fjellsiden er grønn, et trinn til siden og man rutsjer i døden, for det er ingenting å gripe fatt i. Et kjærestepar kledd i like Gore-Tex-jakker kommer nedover, hun har en kikkert rundt halsen. Jeg stopper opp for å gjøre plass til dem så de kan passere, og velger den tryggeste siden, inn mot klippeveggen. Vertigo kujonis.

Høyere og høyere stiger vi, det intetanende offeret og iglen. Tåken tetner. Landskapet blir sort-hvitt. Mannen med støvelhælene forsvinner opp til venstre, mens trappene til klosteret fortsetter opp til høyre, langs et stup. Han skal tydeligvis utforske et usannsynlig skummelt sted i retning av «Needle’s eye», der eremitter trakk seg tilbake når de syntes det ble for folksomt på klosteret. Jeg kommer i hu en vits som fader Eddie fortalte da jeg var i Connemara. «For lenge siden bodde munkene i Irland i små klostre på øyer eller i fjellet. Vel, tre eremitter dro til fjells for å bo langt unna mennesker. De bodde der i syv år uten å prate. Ikke et ord. Selv når de ba til Gud, så ba de i stillhet. En dag hørte de en ku som rautet, og en av dem sa: ‘Det er en ku’. Syv år gikk før neste mann åpnet munnen: ‘Nei, det er en okse’. Syv år senere utbrøt den tredje munken: ‘Dere prater så mye, jeg må bort herifra’.»

Jeg er en igle uten vert og må fortsette alene. Nå tyr jeg til et nytt triks, livredde-hester-knepet, og holder håndflatene inn mot hvert kinn for å sperre sidesynet. Det er ikke langt igjen. Guiden sa at turen opp ville ta rundt tjue minutter, men jeg har gått dobbelt så fort av ren frykt. «Et fantastisk, vanvittig sted som fortsatt frister de troende til å gjøre ‘stations’ på hver trappeavsats», skriver George Bernard Shaw, og sikter til pilegrimenes rituelle bønner på vei til en helligdom. Jeg har ikke sett en eneste pilegrim gå ned på kne, be eller gå i sirkler i solens retning. Jeg tviler også på at noen fortsatt kryper gjennom «Needle’s eye» og kysser «smertens steiner» 700 fot over Atlanterhavet, slik de tydeligvis gjorde på Shaws tid.

Klostermuren er kun et langt steinkast unna, men nå er det virkelig luftig. Smale steinheller danner en smal sti langs et stup som innbyr til tvangstanker. Jeg er av den typen som vrikker ankler, og da faller man om kull enten det passer eller ikke. I risikoanalysen fra UNESCO står det: «Selv om man holder seg til standardruten på Skellig, er det sannsynlige resultatet fritt fall hvis man sklir eller snubler, med alvorlig skade eller død som følge.»

Jeg er i sikkerhet. Klosteret er omgitt av en mur som følger kanten av stupet. Men vi høyderedde har et eget tankesett, vi jubler ikke når vi når toppen, men begynner straks å bekymre oss for nedturen. Hvis Shaw hadde høydeskrekk, nevner han det ikke: «På toppen ligger imponerende bikuber av flate, ujevne steiner der hver stein overlapper den forrige slik at sirkelen til slutt ender i en kuppel.» Han sikter til seks munkeceller som irene kaller «bikuber»: tørrmurte, grå steinigloer som ligger terrassevis, de ser ut til å stå like støtt som for 1500 år siden. Munkene møttes til bønn i to større tørrmurte oratorier som ligner båter snudd opp-ned i ly for været. Døråpningene vender mot nordøst, med utsikt over Lille Skelligs travle verden av hekkende fugler, en støyende kontrast til stillheten i dette lille, grå, velordnete klostersamfunnet.»

er Glendalough kloster og rundtårn, rett syd for Dublin… Nedenfor følger et utdrag fra reiseskildringen  «Irland. En keltisk reise»

«Jeg har stått opp tidlig for å se solen gå opp over Glendalough kloster. Det første klosteret var av tømmer, et naturlig og rimelig valg da Irland var dekket av skog. Men som mange andre klostersamfunn vokste også Glendalough seg mektig. I den epoken som går under navnet «Den irske gullalderen», ansatte rike mesener steinhuggere. Glendalough og andre klostre på den irske øya ble utstyrt med høye rundtårn, keltiske kors og steinkirker. Den solide økonomien satte klostrene i stand til å finansiere bøker som det tok tiår å skrive og illustrere. Når en gammel munk døde, overtok en annen stafettpinnen – eller -pennen, kanskje man skal si? De vakre bøkene i snirklete, flettet keltisk design ble ofte sirlig skrevet på gammelirsk, det eldste nedskrevne talespråket nord for Alpene.

Munken Kevin var den første til å slå seg ned i Glendalough, «dalen med de to innsjøene», på 500-tallet. Kanskje han trodde han skulle få lov til å være i fred i sin eremitt-tilværelse. Men Kevin må ha undervurdert irenes sosiale natur. Snart flokket andre munker seg rundt ham, og på 800-tallet var Glenadalough et av Irlands ledende klostersamfunn.

Så hvem var St. Kevin, eremitten som grunnla klosteret i Glendalough? Til forskjell fra St. Patrick finnes det ingen samtidige kilder om ham, og historiene blir dermed desto mer fantastiske. Det sies at han ble 120 år gammel og var en usedvanlig vennligsinnet sjel. I likhet med Frans av Assisi var også den irske helgenen en dyrevenn.

En legende forteller at St. Kevin en dag sto med bena i det kalde vannet i Upper Lake, ikke langt fra klosteret, og strakk armene ut til siden, som i et kors. Mens han sto der og gjorde botsøvelser, landet en svarttrost på hånden hans. Fuglen trodde hånden var et rede og la egg i den ene håndflaten. St. Kevin så på fuglen og eggene, og hjertet hans ble fylt av kjærlighet. Han ble stående i den kjølige innsjøen, med åpen hånd, til eggene var klekket. Slik gikk det til at St. Kevin ofte er avbildet med en fugl i hånden.»